Jeg er endelig på plass i Florida. Det tok sin tid, for å si det sånn.
Vi sto på klokka sju og kjørte i tre timer innover til Gardermoen med en spent og optimistisk tone. Etter mye venting og glaning der, satt vi ved gaten. Litt etter at flyet egentlig skulle gått fikk vi vite at flyet var forsinka fire timer. Vi sukka hardt, men tenkte at det går fint. US Airways skulle hjelpe oss som hadde connecting flights, så det skulle nok ordne seg. Little did we know. Etter at vi hadde venta tre av de fire timene fikk vi vite at flyet var kansellert. Dermed måtte vi stå i kø for å få hotellrom og lapper med penger til mat. Det var ikke stort annet enn å tusle bort til hotellet og prøve å få litt informasjon om flyet som da skulle gå i morgen. Det var ikke bare-bare, for å si det sånn. Det var ingen å få tak i noe sted, og humøret var til tider ganske så ute på tur til fortvilelse. Men mens Henrik og jeg hang ved US Airways sin infoskranke (som for anledningen var skvær tom) og prata med en amerikansk kar med Armensk pass, som hadde blitt ”selected for a random security check” tre ganger i går, kom det ei dame med en lapp hu skulle klistre på benken der. Flyet skulle gå i morra klokka 14,00. Og jeg spurte henne flere ganger om det var 100%, noe hun forsikret om at det var. Det var en lettelse! Innsjekking var fra klokka 08.00 til 11.00, så vi tok ingen sjanser og var der litt før 08.00 dagen etter. Innsjekkinga starta riktignok ikke før 08.45, og vi måtte igjennom akkurat den samme sikkerhetssjekken som i går. ”Hvem har pakka bagasjen din?” ”Hvor har bagasjen vært siden du pakket den?” ”Har noen prøvd å gi deg noe for å ta med?” ”Har du med deg elektronikk?” ”Har den vært på reparasjon i det siste?” Og alle disse spørsmålene fikk vi før vi i det hele tatt fikk sende koffertene av gårde og få billettene våre.. Amerikanere er svært skeptiske. Da vi fikk de samme spørsmålene andre dagen på rad var det fristende å svare at vi hadde fått et par Afghanere til å pakke kofferten for oss og at PC’ene våre nylig var reparert av en Iraker som hadde hele laben sitt fullt av ”I HATE USA” plakater. Men vi droppa det og fikk billetter denne dagen også. Dermed kunne 6 timer med venting starte! Da må man slå i hjel litt tid, så jeg har visst et nytt headset og blader til å underholde meg selv med i flere uker. Men flyet letta faktisk litt over to, og dermed kunne 8 timer med dødskjedelig forflytning over Atlanterhavet begynne.
Personlig har jeg oppnådd følgende på åtte timer:
· Sett Yes Man og ledd så jeg grynta og fikk rare blikk
· Sett utallige Friends episoder og muligens hviska replikkene høyt, ergo flere rare blikk
· Laga ny highscore på både bubbleshooter og bejeweled.
· Lest om kronprinsessa av Sveriges fantastiske bryllup.
· Nesten slått til sidemannen grunnet litt for mye innlevelse i Need For Speed på iPoden
· Pugga Vi Med Hund
· Pluss en hel del annet!
Det kom omsider en etterlengtet touchdown på amerikansk jord. Vi landa trygt og godt i Philadelfia, Pennsylvania og kunne endelig bruke bena til noe. Vi tuslet bort til nok en kø, der vi sto å venta i en fin drøy halvtime. Mannen i uniform som sjekka at ingen av oss var spesielt kriminelle sa at det eneste han hadde hørt om Norge var at det var kaldt og dyrt. En kan jo lure på hvorfor Norge ikke trekker flere turister? Vi fikk i alle fall stempel i passet og fikk lov til å løpe for å hente koffertene våre. Vi fant dem til slutt og sprinta videre for å rekke flyet vårt videre til Orlando. En sikkerhetsvakt hadde det artig med å si at gaten vår var stengt. Vi synes ikke det var like gøy, og det syntes på utrykka våre. Han droppa spøken fort. Dermed bar det av gårde til nok en sikkerhetssjekk. Av med sko og belter og iPoder og headset og hele pakka. Vi hadde ikke med kniven denne gangen heller, så vi kom glatt igjennom. Vi gikk kappgang til gate B9 og var på plass rett før vi skulle på flyet. Vi fikk stabla vårs inn og på plass, og flyet forlot gaten. Etter litt dårlig vær fikk vi oppleve rushtrafikken på fly også. Vi måtte stå i kø for å lette. Men vi er blitt non jævler på venting, så de få minuttene kjentes ikke som noe særlig igrunn. Til slutt var vi i lufta og klokka nærma seg 02.00 norsk tid. Henrik og jeg var overtrøtte en stund med kortspill og underholdning av resorten ”Sandy Balls”, før vi slokna litt. Plutselig var vi på vei nedover igjen og vi kunne skue utover Orlando by mens sola akkurat hadde tippa over kanten i horisonten. Jeg må si det var en deilig følelse å kjenne hjula treffe bakken i riktig land og stat ca 24 timer etter planlagt arrival. Nå gjensto bare bagasje og leiebiljakt og knoting med GPS og KFC før vi var på plass i huset vårt. Vi fortærte kylling og drakk Asti og var svært fornøyde med å endelig være på plass. Jeg skal lage en liten tour av huset også etter hvert. Men nå skal vi vel spise litt, også bærer det nok ut på en shoppingrunde. =D
Drus på!
- Katrine
